+ HIFI » NAIM Supernait 3
veldig solid og tungt. Ikke noe sjarmtroll, men det er
oversiktlig og praktisk, stramt og ryddig.
Fronten har en rekke med knapper for valg av
kilde, og to identiske hjule hvor det ene er volum
og det andre styrer balansen. Tonekontroller, eller
kretsløp for å justere bass og diskant får du ikke
plusspoeng for å spørre etter hos Naim eller på
en Naim-demo. Du blir dog ikke kastet ut slik som
hendte en litt brysom hifi-entusiast da han stilte
litt for mange spørsmål til tidligere eier av Musical
Fidelity under en messe i London.
prisklassen, selv om Naim Supernait er langt fra
budsjettklassen. Men det handler også om måten
forsterkeren spiller på. Den er ganske hardtslå-
ende, ikke at den smadrer lydbildet med en ham-
mer, men det er veldig rent, kjapt og dynamisk, og
det som om trommeslageren tar et ekstra skritt
tilbake for å få enda mer fart når han kliner til på
skarptromma. Og det er ikke bare «triggerhappy»
heller. Det er nydelig spenst i anslagene på pia-
noet til Diana Krall, og gitarene til Knut Reiersrud
spretter ut av høyttalerne, men får likevel romslig
med plass til å klinge helt ut.
Lyden har fått et løft
Det samme kan sies om andre instrumenter
Lyden til Naim har i de siste versjonene skilt seg hvor en stor del av karakteren handler om an-
ut med høy presisjon og et gjennomsiktig og svært slag og ansats. Jeg spiller Porcupine Tree og deres
detaljert lydbilde. Det kan man absolutt også si
Anesthetize. Slagverket på begynnelsen er tøft,
om Supernait3, men vi snakker her om en åpen-
direkte og levende i måten det blir gjengitt og du
het og en fokusert nøyaktighet som er hittil uhørt
hører god forskjell på anslag og størrelsen på hver
fra noen Naim-forsterkere i denne prisklassen.
enkelt tromme i lydbildet. Stemmen til Steven Wil-
Noe av det den gjør er definitivt highend-klasse,
son blir liggende pent oppå det hele og det er ikke
og det skaper en musikalsk innlevelse som i de
snakk om at den blandes inn i resten av lydbildet.
fleste tilfeller resulterer i et omfattende utbrudd
Den er i tillegg flott fokusert og nydelig plassert i
av gåsehud.
lydbildet. Hi-Fi kan stort sett glemme å låte slik
Det er ikke alltid så lett å sett fingeren på hva
det gjør «live» på en scene eller i et studio, men vi
om egentlig skjer, men i Naim sitt tilfelle er det
kan jo forsøke å komme så nær vi kan, men uten
ikke spesielt vanskelig. Lydbildet er superstille, og å trekke med oss den massive forvrengningen,
bakgrunnen er beksvart. Det gir detaljene plass
selvsagt.
og luft, og det er sjelden vare å få så mye informa-
Jeg spiller også Hei Jo med Ole Staveteig og Ole
sjon, detaljer og klangfarger uten at det blir an-
Paus. Stemmen til Ole Paus rasper herlig, og når
strengt. Samtidig er fokuset på hvert enkelt instru- volumet og tempoet øker er det en sjelden orden
ment svært nøyaktig tegnet opp, det er mye luft
på begivenhetene. Det er godt med luft mellom
og plass imellom instrumentene til å være i denne instrumentene, og masse plass i lydbildet, og en
56 Stereo + 7/19