men har samtidig fjernet den ene balanserte
inngangen som forgjengeren hadde. Høyt-
talerterminalene er av skikkelig kvalitet og
tar både spader, bananplugger og avisolerte
kabler. Fjernkontrollen er liten og nett, men
er kanskje litt vanskelig å finne fram på om
du sitter i mørket, ikke minst siden teksten på
knappene er mer lysegrå enn hvite. Dessuten
mangler forsterkeren mulighet for å velge inn-
gang direkte. Her må man bla seg fram til den
riktige inngangen.
Hegel-forsterkeren har forforsterkerutgang
for tilkobling til subwoofer eller ekstra ef-
fektforsterker, men har ingen home theatre
bypass-inngang, slik at integrering med et
hjemmekinooppsett ikke er like enkelt.
Lyden
Du skal ikke ha hørt lenge på Hegel H90
før du skjønner at dette dreier seg om en helt
spesiell forsterker. De 60 wattene oppleves
som svært kraftige, og selv på veldig høyt nivå
klarer jeg ikke å provosere fram pusteproble-
mer for den minste Hegel-forsterkeren. Det
ble bare høyere og høyere uten at lydkarak-
teristikken endret seg. Dog skal det innrøm-
mes at Audiovector-høyttalerne mine med en
følsomhet på 92,5 desibel er ganske så lett-
drevne.
Først og fremst har forsterkeren et utrolig
lavt støygulv. Det gjør at bakgrunnen musik-
ken presenteres på er tydelig stillere enn på
for eksempel Exposure-forsterkeren, og at
detaljer kommer mer til sin rett. Særlig gjelder
det detaljer som ligger langt bak eller lavt i
opptaket. Det er som om man kommer len-
ger inn i opptaket og musikken med Hegel-
forsterkeren. Samtidig er nok H90 mer tett på
nøytral klangkarakter enn sin engelske kon-
kurrent. Dog er det så mye luft oppover her
at selv den litt lysere klangbalansen ikke gir
seg utslag i aggressiv eller skarp diskant. Her
er det definitivt ikke noen avrulling å snakke
om oppover, det bare fortsetter og fortsetter.
Mellomtonen er fantastisk. Nok pondus til å gi
stemmer og soloinstrumenter kropp nok til å
være troverdige og med detaljer nok til å legge
all musikken foran deg.
Likevel er det kanskje bassen som imponerer
aller mest. Her går det kjellerdypt med stål-
kontroll. Det er detaljert helt ned i bunnen,
men det blir aldri anemisk og sterilt. Det er i
stedet fullt trøkk som får buksebeina til blafre.
Dynamikken er strålende, både i makro- og
mikro-perspektiv. Opplevelsen av opptaks-
rommet er nesten spooky realistisk, selv om
denne forsterkeren nok trekker artistene noe
nærmere deg enn Exposure gjorde. Det er litt
mer «in-your-face» enn Exposure.
Det er også verdt å merke seg at på Hegel-
forsterkeren er forskjellene små mellom
å hente signalene analogt eller digitalt fra
Oppo-spilleren, men det går litt i favør til den
innebygde digitalkonverteren til Hegel.
Å bruke Airplay er nesten like bra. Lyden
er ørlite mykere i bassen, en tanke mørkere i
klangbalansen og ikke fullt så silkemykt oppo-
ver, men det er minimalt.
56 Stereo + 6/17