Musikk »
OLE EDVARD ANTONSEN / WOLFGANG PLAGGE Furatus 2L
Klassisk . La det være sagt med en gang . Dette er en plate du bare må ha . Uansett om du er ute etter god lyd eller god musikk . Trompetist Ole Edvard Antonsen og pianist Wolfgang Plagge har omarbeidet kjent og ukjent klassisk musikk for å la det høres ut som det er skrevet for de to instrumentene originalt . Gud hjelpe meg som de har lykkes . Hvem skulle tro at Griegs Holbergsuite egentlig var skrevet for kammerorkester etter å ha hørt dette ? Eller at trompet og piano ikke er en naturlig del av den norske folkemusikken etter å hørt « Hardingtonar » av Geir Tveitt i denne innspillingen . Du får også fantastisk flotte og omarbeidede versjoner av musikk av både Shostakovitsj , Carl Nielsen og Kosaku Yamada . Bak omarbeidingen eller adapsjon , transkribering og parafrasering som Antonsen og Plagge kaller det står de to musikerne , som også er komponister , selv . Det har tatt dem år og komme dit de er på denne plata , der de for sikkerhets skyld også har holdt seg til originaltonearten . Om det er for å plage Antonsen spesielt , er ikke godt å si , for uansett toneart , spiller han gnistrende godt . Det samme med Plagge . Lyden er i absolute spitzenklasse . Det er luft , dynamikk , detaljer , klang og et digert opptaksrom . Dette er prakfullt selv til 2L å være . Nevnte jeg at denne må du bare ha ? RES
GRENI Pop Noir Petroleum Records
Pop / rock . Det er ikke mange norske band som kan se tilbake på dusinet fullt av plateutgivelser , men BigBang kan det . Derfor er det en happening når frontfigur Øystein Greni går solo . Om det er BigBang som har hørt ut som Øystein Greni , eller om det er Greni som høres ut som BigBang , spiller for så vidt ingen rolle . Faktum er at stemmen til Greni er såpass særegen at man vet umiddelbart hvem som står bak mikrofonen . Nå skal det sies at jeg aldri fikk helt taket på BigBang , da jeg ofte synes at det var litt for mye hummer og kanari på platene . Sånn er det ikke med Pop Noir . Dette høres ut som en best of-plate med bare høydepunkter . Lyden holder nok ikke samme klasse , men funker fint til denne musikken . Den litt rufsete lyden kler musikken , og på sitt beste er dette ganske så fett . Ikke minst åpninga på hele plata , Chameleon gir deg lyst til å spille høyt . Lyden av gitar og Greni sin stemme funker ypperlig . Det gjør den også på You ’ ll Be Fine , der lydbildet åpner seg mer enn på en del av de andre låtene . Kassegitarlyden på Can I Be The Song er virkelig flott , uten å bli sånn påtatt Lofgren Acoustic Live-aktig . Likevel er ikke dette plata du kjøper for å imponere på hifi-treff . Denne kjøper du for å vise at du har en av de beste norske platene som kommer til å bli gitt ut i år . RES .
72 Stereo + 3 / 17