Hjemme hos Petter
ble koblet til cd-spilleren . - Når jeg får råd , vil jeg nok bytte ut alle strømkablene til Transparent , innrømmer han .
Mer og mer klassisk Musikksmaken har han derimot ikke byttet . Der er mye likt siden barneårene . - Tidligere var jeg nok en ufordragelig musikkpolitimann , og det var kun jazz det gikk i . Jeg tror jeg hadde ristet på hodet om jeg hadde møtt meg selv nå , ler han . Da Petter vokste opp gikk det imidlertid mest i klassisk musikk . I hvert fall helt til søsknene hans begynte høre på popmusikk . På lytterommet til Petter går bare mer og mer i klassisk . - Jeg har ikke så mye kunnskap , men merker at jeg koser meg mer og mer med nyere klassisk musikk som Shostakovitsj og Bartok , sier han , og lar Stereo + få høre noen nydelige klassiske plater . Men den eks-trommeslageren drar også frem sine favoritter med stikkene . Navn som Steve Gadd , Dave Weckl , Peter Erskine , Jack DeJohnette og Manu Kache kommer fort . - Jeg kunne fortsatt i det uendelige med å nevne gode trommeslagere , sier han .
Vil bli forført Dette er musikere som kan forføre Petter som lytter , og det er nettopp følelsen av å bli tatt med inn i musikken Petter etterstreber i den evige jakten på bedre lyd . - Hvert eneste opptak har sin egen karakter , men vet jo hvordan en cello høres ut , så jeg er ute etter å få en gjengivelse som er så tro mot det enkelte opptaket som mulig . Samtidig vil jeg ha så godt innsyn i opptaket som overhodet mulig uten at lyden blir skarp . Jeg må tro på reproduksjonen av virkeligheten , for det er en reproduksjon det er snakk om . Tror jeg ikke på den , så faller jeg ut . Da er jeg plutselig ikke med på leken lenger . Jeg vil bli forført , ikke anstrenge meg for å opprettholde interessen for musikken , sier Petter . Så rusler han bort i platebunken og finner fram en plate . Musikken fyller rommet , og både i og utenfor sweetspot senkes skuldrene . PCen går over i hvilemodus , og alt man bekymrer seg for er hvorfor cymbalen er miksa så langt ute til venstre når både tam-tam-trommer , stortromme , hi-hat og skarptromma er mikset rundt midten av lydbildet . - Ingen trommeslagere har så lange armer , sier jeg til Petter . Han ler og setter på enda en plate . Og enda en .
SLIK LÅTER DET : Lyden hos Petter er ikke overveldende . Den kaster seg ikke på deg som lytter med ekstrem mengde detaljer , dynamikk eller holografi . Jeg har nemlig hørt både mer dynamikk , bedre holografi og mer detaljer andre steder . I stedet er den den totale mangelen på imponatoreffekter som imponerer . Dette høres nemlig ikke ut som hifi , men som musikk . Det høres rett og slett bare riktig ut . Bassen er kjellerdyp , men det blafrer ikke i buksebeina før 32 fot lange orgelpiper nærmest tvinger høyttalerne til det . Detaljene i mellomtonen er bare der , helt til du tar deg i å tenke at « jøss , jeg lurer på hvilket flygel som har slik metallisk klang i strengene sine når man spiller ekstra hardt » på en gammel plate av Diana Krall som du har hørt hundre ganger før , uten å legge merke til den klangen i det hele tatt . Og når Petter prøver å sette meg fast med en Brand X-plate , så tenker jeg ikke på lyden , men undrer meg i stedet på når Phil Collins skapte sin helt særegne lyd på skarptromma , for det var i hvert fall ikke på denne plata . Det er da jeg skjønner at dette anlegget ikke først og fremst handler om jakten på godlyden , men jakten på å bli fullstendig bergtatt av musikken og dens oppbygging . For plutselig er du ikke en passiv tilhører til musikken , men en aktiv observatør der musikken er altoppslukende . Akkurat slik Petter selv fortalte før vi satte på en eneste plate , at var målet hans . Mission accomplished indeed .
38 Stereo + 2 / 17