VÅLERENGA KJERKE
CUPFINALEN 2017
Tekst/melodi: Trond Ingebretsen
Da høsten var som klarest – en september ettermiddag strødde skjebnen
ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen – til kvinne og til mann
om at kjerka opp i parken sto i brann.
Det var mange som tok veien – som følte de måtte dra
opp til småhus og stille gater – mellom Galgeberg og Etterstad.
Flammene dansa i kvelden – lyste mot åsen bak da Vålerenga kjerke
– fikk himmel`n sjøl til tak.
Så mange minner – og tanker – lever i en menneskekropp
knytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate – til et hus og til en gård
der vi brukte våre aller beste år.
Og mange som stod der i parken – var døpt i kjerka en gang
og hadde spasert over gulvet – mens bryllupsklokka klang.
Flammene dansa i kvelden – lyste mot åsen bak da Vålerenga kjerke –
fikk himmel`n sjøl til tak.
I parken – stod det menn – som hadde spelt fotball siden dem var små
og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge, menn og kvinner – som hadde flytta inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.
Og orgelet spilte aleine – jeg sverger på at det er sant
og kjerkeklokka ringte – da taket til slutt forsvant.
Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak sto Vålerenga kjerke –
med himmel`n sjøl til tak.
55