AUDIOphile No.1 - Page 80

Test - Forsterkere Rega Brio-R det minste en smule om - hva vi kan forvente av lydlige ytelser og reserver. Tja. Bortsett RIAA finner du 4 ordinære linje-innganger. Og for de som husker mer enn et tiår tilbake - du finner også de herlige RCA-kontaktene som er merket «RECORD OUT» ...! par timer musikk for dagen synes analoge signalkildene og være «eneste» fremtidssikre. Den dagen nettet ligger nede, PCén tar en blund oppstår for midt vedkommende en ubehagelig fornemmelse; hvem er det egentlig som eier musikken (innspillingene)? På nettet leier du - du eier ikke noe som helst! I vår tid hvor folket streamer - og overhodet ikke «recorder» noe som helst - kan jo disse utgangene virke avleggs. For min egen del er utgangene en ren velsig- Følelsen av å løfte fram et platecover, la vinylen snurre og nyte musikk uten tanke på at ingen andre enn du kan styre «av-på-knappen» er faktisk en viktig bit Interessante høyttalere i denne sammenheng er mine LOWHTER TP1 med EX4 element. Mange vil vel med rette - hevde at disse høyttalerne er ment for noe så forsiktig som singelendede rørforsterkere. Jo det er riktig, men du verden hva LOWTHER kan fortelle deg om forsterkere av mer tradisjonell art. Som for eksempel at det eksemplaret av BRIO-R som står i hyllen har noe tilfelles med rørforsterkere hva gjelder klang. Så vel som en smule støy fra trafoen..... RECORD OUT! Spendor SP 100 med sine tolvtummere i bunn er vanskelig å få til og lyde slik de er gode for om man ikke har tilstrekkelig energi og kontroll. Og i forhold til slike høyttalere blir BRIO-R en smule beskjeden. Et par Harbeth PS3ESL har stått koblet opp underveis - en riktig fin match med BRIO. Jeg har også fått anledning til å leke meg med et par SPICA TC50, som lenge har stått og støvet ned hos hos skribentkollega Stig Arne. Høyttalerne er for lengst ute av produksjon, men hva gjelder musikkformidling er disse høyttalerne fremragende. Over 20-30 år gamle? Spiller ingen rolle. Det godt og ha dem på stativene igjen. Og pussig nok er SPICA høyttalere produsert i USA men det lyder rimelig Engelsk - fin match med en engelsk forsterker. LYD nelse. Jeg tapper blant annet signalet fra BRIO og lar det løpe fram til driveren i STAX-systemet 507/SRM006ts. Dvs; jeg gjorde det for jeg har levert herlighetene tilbake til importøren i påvente av på nye interessante modeller fra STAX. Tror det blir de portable elektrostatene - test kommer. Man kan jo også benytte utgangen til det den skal benyttes til; overføre musikken til et eller annet medie for lydopptak. For mitt vedkommende blir dette i så tilfelle en Tandberg kassettspiller eller Revox båndspiller. Men da etterhvert kun for å spare på de mest spilte LPéne, og for å dekke min lille trang for å oppleve nostalgi. På en annen side - har du først noe så pass fornemt som en analog lydkilde som vinyl, er løsningen med analoge opptaksmedier ikke helt å forakte. Dessuten; for hardbarkede audiofile med hang til et Side 80 av musikkopplevelsen i egen stue. Det er du - og ikke nettet - som har den definitive styringen, og det gir jo en egen form for ro i travle digitale tider... Av teknisk info er det ikke så mye å bite i. Forsterkeren er oppgitt til å gi 2x50W i 8 Ohm, som stiger til 2x73W når motstanden dropper til 4 Ohm. For dem som er watthungrige; femti watt i 8 Ohm er ikke lite. Studer nålene på MacIntosh sin store blå VU-metre og du ser at disse stort sett beveger seg mellom to og ti watt. Og som du vet er den jevne MacIntosh forsterker god for langt mere. Skrur man av lokket på forsterkeren og ta en titt på en for så vidt beskjedent designet ringkjernetrafo. Jeg trodde lenge at denne - og noen godt dimensjonerte kondensatorer - var av de komponenter som sier oss i Konservativ lyd er gjerne «konservativ lyd» fordi den ikke inneholder «u-noter», for eksempel av den typen som får en til å gripe til øregangene fordi lyden er kvass. Hard, kvass - kall det hva du vil. Som nevnt har BRIO et liten aning av rørforsterkeres fortreffeligheter; i den grad disse bidrar med forvrenging er det mest av den godartede 2òrdens type. Som jo er sympatisk i forhold til våre fintfølende ører. BRIO forvrenger nok ikke mer - eller tidligere - enn de andre forsterkere gjør men jeg tipper at man på et eller annet vis har fått bukt med høyere ordens forvrenging. Som jo hørselen vår avslører bedre enn de fleste måleinstrument. I prinsippet vil annenordens forvrenging - i den grad den er til stede - gi oss inntrykk av «fortykket» klang av grunntonene. Denne vil alltid ligge nærmere det vi kaller en lydlig virkelighet enn høyereordens forvrenging som man blir mer og mer irritert av jo lenger en holder på med HIFI. Reproduksjon av harmonisk komplekst material har altfor ofte - og over altfor lenge - vært truet blant annet av en hang til overdreven «oppløsning» hvor målet kan være å få «plassert instrumenter og sangere» der man «helst har lyst til å ha dem». Helst skal instrumenter og sangere være spikret fast til en eller annen virtuell scene. Eller? Blant ett av flere triks for å oppnå slike - noen ganger overdrevne og kunstige fornemmelser - finner vi tilstedeværelse av «diskant». En egen form for pregnant lyd øverst oppe i frekvensområdet som overhodet ikke tilhører en eller annen sunn lydlig virkelighet. «Diskant» finnes overhode ikke en konsertsituasjon hvor instrumenter og sangere ikke er elektronisk forsterket. Opplevelsen av «diskant» er kun OK i den grad man plutselig fornemmer at den faktisk ikke kan høres! Og Brio-R synes å være rimelig fri fra unaturlig tilført lyd i dette frekvensområdet - av typen som påkaller sin egen oppmerksomhet. Altså; ingen (eller svært lite) markerte sibilanter som i «ssss» eller «sssch» å høre. Heldigvis. Jeg har ikke sagt at BRIO ikke plasserer instrumenter pent og riktig i et lydbilde, bare at BRIO gjør det uten fornemmelsen av at tingene «stivner» og «svir». Igjen litt tilbake til gode rørforsterkeres fortreffeligheter. Reproduksjon av harmonisk kompleksitet kompleksitet slik den framtrer vel noe av deres udiskutable styrke. Dvs; at ulike frekvenskomponenter i signalet er både korrekt i forhold til antall og sammensetning. De kommer til den tid de skal, og står i et riktig forhold til hverandre. For å forstå hvor landet ligger i så måte er det helt nødvendig å introdusere ett og annet akustisk instrument. Eller en sanger for den saks skyld. Aller helst instrument eller sangere jeg har hørt «live». Eller ofte hører - som et piano for eksempel. Det er de samme «frekvenskomponentene» som gjør seg gjeldene bare skifter litt perspektiv og ser på tonerenes harmoniske spektrum. Som beskriver forholdet mellom grunntoner og overtoner. Blant annet er det på særegne overtonestrukturer at vi klarer kjenne igjen - identifisere - ulike akustiske instrument. Og det er blant annet gjennom form og materiale at noen overtoner forsterkes mer enn andre overtoner selv om kanskje grunntonen er den samme fra et instrument til et annet. En kontrabass, cello og fiolin har «liknende» harmoniske spektrum, overtonene i de enkelte instrumentene blir «distribuert» på liknende vis. En Side 81