Test - Vinyl
Ikeda 9ts pickup
Ikeda 9TS pickup
Om du treng perspektiv på tinga
Framleis er Ortofon sine sølvtrafoar einaste unntaket, elles har eg til
gode å verte freista av sånt. Eg likar
best ein rørbasert riaaforsterkar
med nok gain, som også er tilstrekkjeleg støyfri til å meistre sånne pickpuar. (Gunnar
Brekke meiner dette kan komme av at ein SUT er
meir nøytral enn ein ”headamp”. Såleis vil forsterkaren kunne brukast som equalizer i mykje større grad
enn trafoen, og det kan han kanskje ha rett i?)
Etter kvart som åra har gått og håret grånar, har eg
prøvd å oppsummere audiofile erfaringar frå min
stormfulle ungdom. Og i den samanheng vart eg
etter kvart klar over at eg burde utforske dei nye produkta til hr. Isamu Ikeda
Ei langt audiofilt liv må rimelegvis føre til både
fiaskoar og høgdepunkt. Dei siste er kjekkast å tenkje
på, og eg minnest med glede den gongen då eg hadde
fått rigga opp mitt nye sett Acoustat 4 elektrostathøgtalarar heime hos kameraten min i eit kjempestort,
godt lytterom, med elektronikk frå Grant-Lumley og
ARC. Fantastisk lyd. På veldig mange måtar.
Ei stund ut i utprøvinga vart det sett på ein pickup
som strengt tatt var ganske ueigna platespelarinngangen til ARC SP 6 som vi då brukte. Det var ein Fidelity Research MC-201. Med 0,16 mV ut måtte ein
ha skikkeleg MC-oppsett til dette, men dei tinga vi
disponerte den gongen, gav ikkje rom for å få ut heile
potensialet. Men vi kunne tydeleg høyre spennande
kvalitetar gjennom rørsuset når vi sende signalet
direkte inn i SP 6. Veldig spennande, men ein MC201 var dyr den gongen, og som avsluttande, nygift
lærarstudent med etableringsplanar, tykte eg ikkje eg
kunne ta meg råd til slikt.
Eg angra av og til på dette, om enn ikkje mykje – det
fantest mange spennande pickupar som leverte meir
output. Og eg var glad i rørforsterkarar, men kjende
ikkje til ein som kunne forsterke opp 0,16 mV frå ein
MC-pickup den gongen. Du måtte ha ein MC-trafo, og eg hadde til gode å høyre verkeleg gode slike.
Side 52
Tida gjekk. Vinyl vart dømt til døden, og dei fleste
satsa på CD. Som etter kvart også har vorte dømt
same skjebne. Død kan som kjent gje brød til andre,
og no dukkar det opp mange fantastiske vinylprodukt i samsvar med denne nyrenessansen. Så ved eit
hovudstadsbesøk viste Tor på Lyric hifi meg eit utruleg vakkert eksemplar av ein pickuparm. Skinande
blank, og innlysande rik på mekaniske kvalitetar og
presisjon. Eit i høgste grad forførande produkt.
-
Kva er dette? Ville eg vite.
Det er ein arm frå Ikeda.
Eg hadde ikkje peiling, men Tor fortalde meg at det
var mannen bak firmaet Fidelity Research, konstruktøren av nokre av dei beste armar som har kome frå
Japan. Og med ein del andre produkt i same gate. Då
strøymde minnet om MC 201 over meg….
-
Du har ikkje pickupar frå same produsent, vel?
Jo visst…..
For å gjere ei lang historie kort, rigga eg etter kvart
opp ein Ikeda pickup i anlegget. Eit barnebarn av
MC 201, med solide 0,35 mV i utsignal. Kompliansen var på 7, og stiften var oval, medan nålefana var
laga av aluminiumrør. Pickupen var stor, skinande og
grøn, og hadde ei vekt på 10 gram. Tilrådd stifftrykk
var 2 gram, pluss minus 10%
Eg køyrde ca 10 timar innspeling før lytteøkt, og
trass i mistanke om at det trengs mykje meir tid for
å få ut alt potensiale, tok eg til å formulere fyrsteinntrykket.
Frekvensar og innspelingstid
I laupet av dei tre fyrste timars lytteøkt denne laur-
dagsmorgonen, kunne eg merke at ting endra seg
i små «rykk». Sjeldan skjer innspelinga så tydeleg.
Så etter ca 12-13 timar var klangeigenskapane noko
uharmoniske, spesielt ved direkte samanlikning med
Koetsu Onyx i ombygd spesialutgåve. Men det er
lite tvil om at 9TS formidlar både djupaste bass og
diskant heilt opp til dei om lag 16 kHz eg framleis
kan høyre. Bassen tok seg opp litt ettersom pickupen
blir innspelt, men er likevel dønn kontrollert, og
valdsame transientar i botnoktaven leverast på ein
veldig kontant og for mitt øyre korrekt måte. Her er
Koetsu meir laussluppen, men kanskje ikkje fullt så
rett. Mellomtonen og den lågare delen av diskantområdet har gode klangmessige kvalitetar, men hang
pr 13 timar ikkje heilt saman, noko som ganske rett
endra seg med meir tilspeling. Dette kompenserte eg
på min EAT-E-Glo riaa ved å skru impedansen til 10
Ohm, men dette er ikkje ideelt på andre måtar (med
ein intern impedans på 6 Ohm, vart det etter kvart til
at eg brukte innstillinga på 80 Ohm).
Å høyre på Kari Bremnes ”Spor” var meir travelt enn
eg likar, og det er eit tydeleg teikn på at ting ikkje
hadde kome skikkeleg på plass endå. Men FWBL:P