AUDIOphile No.1 | Page 50

Test - Vinyl absolutt alt pickupen leverer. Madake kan beskrives som en eneste stor selvfølgelighet i sin gjengivelse, den har alt så nær som anemisk lyd. Men alt annet gjengis med bravur, fra dybde og bredde i lydbildet til åpenheten med enorme rom, med en punktgrafikk som er helt fantastisk. Det er så skarpe klare konturer fra alle utøvere at man liksom kan sitte og pin-pointe ut alle instrumenter i lydbildet. Og alle instrumentene har sin egen atmosfære, de liksom henger i luften bak- og mellom høyttalerne. En plate jeg er glad i å lytte til er Luka Bloom's "Live in Amsterdam", et live album med masser av atmosfære. Spesielt med en pickup som Madake, som til de grader bringer konserten inn i lytte-rommet mitt, gitar-riff som flenger i vei, saft og dynamikk fra gitar anslagene, følelsen av at lyden kan slettes ikke bli bedre. Det måtte være hvis man fikk sitte en meter fra gitaren live at det muligens ville føltes bedre, men jeg er slettes ikke sikker. Til en helt annen sjanger hopper jeg over til Duke Ellington's "Money Jungle", hvor man virkelig kan høre at cymbalene er laget av messing, og ikke aluminium eller noe annet metall. Allison Kraus og Diana Krall har en del flotte innspillinger hvor Miyajima Madake virkelig klarer og hente ut alt av overtone strukturer og luft fra tangentene. Det blir litt som om Side 50 Miyajima Madake og MC trafo man blir trukket inn i musikken, og det føles til tider som pianoet deres befinner seg i lytterommet mitt. En gammel traver som Dave Grusin's "One of a kind" oppleves med nytt liv og vitalitet, og det fremkommer detaljer i mellomtonen jeg aldri tidligere har lagt merke til. Miyajima Stepup Transformer ETR-800P Som jeg tidligere var inne på har jeg denne gangen valgt å også teste med Miyajima's egen MC trafo. Jeg tenkte vel som så at det neppe var mulig å få til bedre lyd enn via EAR 324 riaa'en, men akk, nok en gang tok jeg feil. Bassen vil jeg påstå er omtrent den samme, det vil si at det er nok litt mer luft over bass anslagene, sprøheten i trommeskinnet kommer kanskje et ørlite hakk bedre frem. I mellomtonen finner jeg heller ikke de store utslagene. Det dreier seg om ørsmå forbedringer som den siste lille prikken over i'en når det gjelder luft og åpenhet. I diskanten derimot er det forskjellene blir klare og tydelige, her ER det forskjeller å snakke om. Her kommer de sarte penselstrøkene og de fineste detaljene i diskanten klart og tydeligere frem ved bruk av MC trafoen enn hva den innebygde step-up delen i EAR 324 klarer, det er ikke store forskjeller, men de er allikevel tydelige nok til at man hører det med engang. En plate som Tom's diner med Suzanne Vega er en perfekt plate for å høre detaljer i diskanten. Dessverre er det mange som aldri har hørt det vell av bakgrunnsdetaljer som finnes på denne platen, jeg husker selv første gangen jeg spilte av denne platen via en Koetsu Onyx for si sådær 25 år siden. Jeg fikk hakeslipp over alle detaljene som sto frem i lydbildet og som tidligere hadde gått meg hus forbi. Med Madake og MC trafo via EAR 324 kan jeg trygt si at hakeslippet er like stort over den samme platen nå i dag som den gangen. At det fantes enda flere detaljer på denne platen som jeg ikke hadde hørt ville jeg aldri trod