Test - Vinyl
absolutt alt pickupen leverer.
Madake kan beskrives som en eneste stor selvfølgelighet i sin gjengivelse, den har alt så nær som anemisk lyd. Men alt annet gjengis med bravur, fra dybde og bredde i lydbildet til åpenheten med enorme
rom, med en punktgrafikk som er helt fantastisk. Det
er så skarpe klare konturer fra alle utøvere at man
liksom kan sitte og pin-pointe ut alle instrumenter i
lydbildet. Og alle instrumentene har sin egen atmosfære, de liksom henger i luften bak- og mellom
høyttalerne. En plate jeg er glad i å lytte til er Luka
Bloom's "Live in Amsterdam", et live album med
masser av atmosfære. Spesielt med en pickup som
Madake, som til de grader bringer konserten inn i
lytte-rommet mitt, gitar-riff som flenger i vei, saft og
dynamikk fra gitar anslagene, følelsen av at lyden kan
slettes ikke bli bedre. Det måtte være hvis man fikk
sitte en meter fra gitaren live at det muligens ville
føltes bedre, men jeg er slettes ikke sikker.
Til en helt annen sjanger hopper jeg over til Duke
Ellington's "Money Jungle", hvor man virkelig kan
høre at cymbalene er laget av messing, og ikke aluminium eller noe annet metall. Allison Kraus og Diana
Krall har en del flotte innspillinger hvor Miyajima
Madake virkelig klarer og hente ut alt av overtone
strukturer og luft fra tangentene. Det blir litt som om
Side 50
Miyajima Madake og MC trafo
man blir trukket inn i musikken, og det føles til tider
som pianoet deres befinner seg i lytterommet mitt.
En gammel traver som Dave Grusin's "One of a kind"
oppleves med nytt liv og vitalitet, og det fremkommer detaljer i mellomtonen jeg aldri tidligere har lagt
merke til.
Miyajima Stepup Transformer
ETR-800P
Som jeg tidligere var inne på har jeg denne gangen
valgt å også teste med Miyajima's egen MC trafo.
Jeg tenkte vel som så at det neppe var mulig å få til
bedre lyd enn via EAR 324 riaa'en, men akk, nok en
gang tok jeg feil. Bassen vil jeg påstå er omtrent den
samme, det vil si at det er nok litt mer luft over bass
anslagene, sprøheten i trommeskinnet kommer kanskje et ørlite hakk bedre frem. I mellomtonen finner
jeg heller ikke de store utslagene. Det dreier seg om
ørsmå forbedringer som den siste lille prikken over
i'en når det gjelder luft og åpenhet. I diskanten derimot er det forskjellene blir klare og tydelige, her ER
det forskjeller å snakke om.
Her kommer de sarte penselstrøkene og de fineste
detaljene i diskanten klart og tydeligere frem ved
bruk av MC trafoen enn hva den innebygde step-up
delen i EAR 324 klarer, det er ikke store forskjeller,
men de er allikevel tydelige nok til at man hører det
med engang.
En plate som Tom's diner med Suzanne Vega er en
perfekt plate for å høre detaljer i diskanten. Dessverre er det mange som aldri har hørt det vell av
bakgrunnsdetaljer som finnes på denne platen, jeg
husker selv første gangen jeg spilte av denne platen
via en Koetsu Onyx for si sådær 25 år siden. Jeg fikk
hakeslipp over alle detaljene som sto frem i lydbildet og som tidligere hadde gått meg hus forbi. Med
Madake og MC trafo via EAR 324 kan jeg trygt si at
hakeslippet er like stort over den samme platen nå i
dag som den gangen. At det fantes enda flere detaljer
på denne platen som jeg ikke hadde hørt ville jeg
aldri trod