Test - Vinyl
Denon DL-130 - 55-åringen
TEST: Denon DL-103
femtifemåringen
kar oftast subsonisk filter som tek vekk det vi ikkje
høyrer, men som stressar basselementa. På min EatE-Glo riaatrinn har det ingen utilsikta konsekvensar
for lyden.
Når eg spelar med denne pickupen, er det to ord
som forklarar alt; ”fylde” og ”vakkert”. Dette er flott
og innsmigrande. Klassisk musikk vert vakkert.
Dette er det motsette av det vi fekk då vi kvitta oss
med vinylen og kjøpte CD-plater. Du må gje avkall
på oppløysing og detaljar, og det er anstrengande å
høyre kva den einskilde utøvar gjer. Såleis skulle ein
tru at Supertramp-platene tapar seg saman med standard 103. Men dette skjer ikkje, fordi det heile vert så
vakkert. Bassen til Supertramp får akkurat den ekstra
stinget som skal til for å få deg i godlune.
Dette er ei av dei verkelege legendene mellom pickupar, og eitt av dei lengstlevande audioprodukta.
Framleis på marknaden etter rundt 50 år, og ganske
så hyggjeleg prisa. Mange hevdar at det prismessig er
eitt av dei beste pickupkjøp du kan gjere. På tide med
ein artikkel…
Det er ganske sensasjonelt at ein pickup som kom
i handelen i 1962 framleis er på marknaden, med
praktisk tala uendra konstruksjon og utsjånad,
bortsett frå ulike fargar. Men det har opp gjennom
åra dukka opp minst 16 ulike variantar, og det berre
frå Denon sjølv. Dei fleste som tilbyr reparasjon av
pickupar har ein eller fleire versjonar av Denon DL103. Men eg har langt frå høyrt alle. Og sjølv etter 54
års produksjon må det vere lov å spørje kvifor det har
vore så mange versjonar av denne pickupen. Eg har
difor lånt eit par variantar, og samanlikna dei med
min eigen standard 103, kjøpt inn for nokre månadar
sidan.
Teknisk sett er Denon 103 ein ganske så ordinær
moving coil-konstruksjon. Det vert levert stort sett
0,25-0,3 mV utsignal, og utgangsimpedansen varierar frå 13 til 40 Ohm . Når det gjeld kompliansen har
alle vore oppgjeve til 5, med eit par unntak (mellom
anna min favoritt 103D, som hadde 12. Ver obs. på at
Denon målar dette annleis enn det som er vanleg, så
Side 44
det er ikkje enkelt å gjere direkte samanlikningar. Mi
erfaring er at pickupar må prøvast ut i den aktuelle
armen før ein kan vere skråsikker på kor godt kombinasjonen fungerer.
Gode matrettar vert gjerne endå betre med ein fyldig
saus til, sjølv om sausen kan kamuflere kvaliten på
råvarene. Dette er ein slik saus. Så når du går attende
til meir korrekte pickupar, kan du rett og slett miste
sansen for det korrekte. 103 kan i verste fall utvikle
seg til å bli ein dårleg uvane. Høyrer du ikkje på andre kjelder, risikerar du å gløyme at det er noko som
heiter perspektiv og 3D-eigenskapar, og du går glipp
av ein del detaljar i innspelinga. Men det er ikkje så
farleg om det er musikken åleine du går etter…
Eg kjem til å ha 103 standard som ei av mine faste
referansar.
Dette er klassikaren som du må ha referanse på. Ja,
det er veikskapar med DL-103. Her er dårleg lydbilde
og tredimensjonalitet. Han sporar godt, om enn ikkje
så godt som dei dyrare utgåvene. Han fargar lyden
med varme, og er ikkje presis med detaljane. I min
arm er det tendensar til subsonisk baluba, og eg bru-
D-utgåva eg hadde vart spelt natt og dag, til det ikkje
var forsvarleg å bruke han lenger ein gong ut på
80-talet. Det er altså lenge sidan eg har høyrt denne
versjonen, men hugsar alle kvalitetane. På den andre
sida vart han etter kvart erstatta av ein VdH-pickup
som kunne gjere trolldom med tredimensjonalitet
og instrumentplassering, så eg kom relativt fort over
tapet - heller ikkje D-utgåva er noko særleg når det
kom til slikt. Men det var ein veldig fin sak.
D-utgåva
R-utgåva.
103 var lenge den beste pickup eg hadde høyrt, men
som blakk matros med nettopp unnagjort fyrstegongsteneste fekk eg låne pickup av ein kamerat,
heilt til eg miste stakkars 103 i golvet. Då måtte eg
kjøpe ny, noko som var uråd her i landet attende
i 1978. Så han måtte bestillast frå Hong Kong. Eg
måtte ha ein ekstra til eige bruk også, sjølvsagt.
Men då sendinga kom inneheldt ho grå 103-pickpar. Dei hadde bokstaven ”D” og skulle vere utstyrt
med original Shibata-nål, slik at dei kunne brukast
til kvadrofoni. Då vi skulle prøve ut desse, var dei
påfallande mykje betre enn standardutgåva, tykte
vi. Den feite sausen var erstatta av evna til å få fram
klang og dynamiske nyansar på ein utruleg fin måte.
For ein tusenlapp meir enn standardutgåva er denne
pickupen er lett tilgjengeleg frå Hifiklubben. Eigentleg er han ident